
Svensker og Wunderbaum! Bildet er fra Alastaro 2007
Hva er det som gjør at et kvinnfolk som meg “vanker” i driftemiljøet? Eller i og for seg bilmiljøet i det hele tatt. Jeg kjører jo ikke? Hvordan begynte egentlig det lille “eventyret” til 0047?!
Nikon, ja det er faktisk hele begynnelsen! Skaffet meg digitalt speilrefleks og tuslet litt rundt på diverse småtreff og trikset. Kjente vel rimelig få folk i bilmiljøet på den tiden, men jeg er meget sosial av meg så det ble fort noen små “oppdrag” med foto for folk som ville ha noen enkle bilder av bilene sine. Dette postet jeg jo da videre på internett hvor jeg fikk mer og mer kommentarer, og fler og fler kjente meg igjen på treff. Mest sannsynlig for at det den gang ikke var så mange blondiner som hang over gjerder, gressdotter og med nesa i banen med et speilreflekskamera og en telelinse trøkt inn i trynet. Men jeg likte det, og det å kunne ta bilder folk likte gjorde meg bare mer og mer interessert. Sesong 2006 gikk over og en vinter med mye triksing gikk over til en ny 2007-sesong. Her ble jeg spontant med en fyr jeg kjente knapt, Yngve Lindgren, opp til Lånkebanen i Tr.heim på første runde i daværende, Drift battle!
Den dag i dag skjønner jeg i og for seg ikke hva jeg tenkte med. Kjente NADA av de jeg dro opp for å møte. Men hva gjorde vel det? Kjent blir man, og etter den gang har jeg vel mer eller mindre bare blitt mer og mer glad gjenget!
Det ballet ihvertfall på seg mer og mer, og jeg var å treffe på egentlig alt av gatebiltreff, driftingtreff og diverse andre “lokaltreff”! Enkelte syns jeg var “gal” som i det hele tatt orket fly så mye, men når man virkelig brenner for noe, ja da stopper man jo ikke?
Sensommer 2007 tok jeg turen med Steffen Moy, Espen Bjerke Kristiansen, Fredric Aasbø, Tor Birger Johansen, Tom Ole Svendsen, Natasha Johansen og Ayla til Mantorp Park. Det var tid for nordisk runde, og det er virkelig her man ble enda mer spleiset. Selve turen var jo rimelig frisk, med tanke på at jeg satt på med Steffus og hans daværende firmabil. Det gikk jo ikke sakte i svinga, og humoren var jo heller ikke på dassnivå for å si det sånn. Tror vi lo jevnt mye hele turen over.
Slike historier kan jeg skrive uendelig om, og det skal jeg faktisk! Fremover vil jeg prøve å trekke frem minnerike turer her på bloggen min, rett og slett fordi de er minner for livet. Og ikke minst menneskene bak hele miljøet, de skal fremheves!
Vel, det er min plan litt fremover med bloggen ihvertfall!